Jeg heter Øystein, leder en barnehage i Moss – og jeg står her først og fremst som barnehagelærer. Det er der hjertet mitt ligger. Det er der jeg ble formet.
Dette innlegget ble holdt under Heddadagene i 2025. Barnehagestyrer Øystein Brogård, som leder Tronvik Gårdsbarnehage i Moss, kommenterer bl.a. Kulturtankens rapport Kunst- og kulturtilbud til barnehagebarn (2025) og gir en barnehages perspektiv på kunstmøter i barnehagen.
Det er veldig fint å se at rapporten løfter fram kunst og kultur for de yngste. For hvis det er én ting vi vet i barnehagene, så er det at de minste barna møter kunst på en helt annen måte enn oss voksne. De går ikke rundt og analyserer uttrykk. De går rett inn i det med hele kroppen. De synger med, ler, bøyer seg etter rytmen, vil ta på ting, gå nærmere, være med.
Og nettopp derfor gjør det litt vondt å lese – og helt riktig at dere peker på det – at barnehagebarna er den gruppen i Norge som får minst profesjonell kunst og kultur.
Det er ganske talende. Og det betyr at dette arbeidet er viktig.
I barnehagen ser vi hver dag hvor stort det er når barn får gode kunstmøter. Det handler ikke om å lage “forestilling for barn”, det handler om at barna får et rom der de kan være nysgjerrige, trygge og skapende. Da skjer det magiske. Da får du den roen, den undringen, den kontakten som er helt unik for denne aldersgruppen.
Når rapporten viser at hvor du bor i landet i stor grad avgjør hva du får – da kjenner jeg det litt som barnehageleder. For det stemmer. Enkelte kommuner får masse. Andre får nesten ingenting. Det er tilfeldig og urettferdig. Og det er ikke sånn barns rettigheter skal fungere.
Og når vi først er innom systemer: DKS – Den kulturelle skolesekken – er jo et fantastisk apparat for skolebarna. Noen kommuner har koblet barnehager på dette systemet, og det fungerer der det gjøres godt. Men rapporten viser også at uten egne midler og egen struktur, så blir det veldig ulikt. Det er som å sette en motor i gang uten drivstoff. Det går litt, og så stopper det.
Fra min hverdag ser jeg veldig tydelig hva som fungerer, og hva som ikke fungerer, når kunst og kultur skal inn i barnehagedagen.
Det som fungerer best, er når kunstmøtene skjer på barnas premisser. Når kunstnere kommer til barnehagen vår. Når barna får møte kunsten der de er trygge. Når utøverne tåler at en ettåring plutselig setter seg midt i scenen, eller at en treåring spør et spørsmål midt i en stille sekvens. Når de klarer å improvisere, leke og følge barna.
Det er da det skjer. Det er da barna er helt med.
Det som er krevende – og rapporten beskriver dette godt – er alt rundt. Logistikk. Transport. Tid. Bemanning. Økonomi. Vi har en hverdag med faste rutiner og ingen buffere. Vi kan ikke bare “ta med to ansatte og sette oss på bussen midt på dagen”. Da sprenger vi hele systemet.
Hvis det koster noe – billett, buss, egenandel – så faller mange barnehager av. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke kan. Og det skaper forskjeller.
Personalet vårt er en viktig del av dette også. Mange ønsker å delta aktivt, men føler seg ofte litt usikre – “jeg er ikke kunstner”. Når kunstnerne møter oss med gode verktøy, god informasjon og samarbeidsvilje, så blir vi trygge, og vi bidrar. Og da løfter vi hele opplevelsen for barna.
Og så kommer det aller viktigste: Forutsigbarhet.
Det er helt utrolig hvor mye bedre ting fungerer når vi vet at kunst og kultur kommer fast, jevnt og planlagt. Enten det er én gang i året, eller flere. Det gjør at vi kan bygge struktur, glede og forventning. Det gjør at alle barna får.
Når tilbudene derimot kommer tilfeldig – “det er noe ledig, meld dere på hvis dere rekker” – da er det ofte de samme barnehagene som får, og de samme som ikke får. Ikke av vond vilje, men fordi hverdagen er spisset fra før.
Hvis målet er at alle barn i Norge skal få likeverdige kunst- og kulturopplevelser i barnehagen – noe jeg mener er helt riktig – så må vi ha et system som faktisk sikrer det. En struktur som er stabil, forutsigbar og økonomisk bærekraftig.
Jeg tror tre ting er avgjørende:
For det første: samarbeid. Ikke kunstnere på den ene siden og barnehager på den andre, men felles planlegging og felles forståelse for hva små barn trenger.
For det andre: kunstnere med kompetanse på målgruppen. Det er så stor forskjell på produksjoner som er laget for barn, og produksjoner som er laget med innsikt i barn. Vi merker det på sekunder.
Og for det tredje: en nasjonal struktur. Om den ligger i DKS, i fylkeskommunene, eller i en helt ny ordning – det viktigste er at den gir forutsigbarhet, økonomi og kvalitet. Da kan vi få slutt på tilfeldighetene.
Til syvende og sist handler det ikke om modeller eller strukturer. Det handler om barna. Det handler om hva slags rom vi gir dem i starten av livet. Kunst og kultur gjør noe med dem – og det gjør noe med fellesskapet deres. Det gir språk, identitet, mot og glede.
Og akkurat derfor er det viktig at barnehagens stemme får være med i dette arbeidet.
Tusen takk for at dere løfter dette feltet – og for at dere gir oss rom til å bidra.